«Herregud så dumt«, var det første representantene i Idrettsrådet i Bergen tenkte da de fikk presentert idèen om se på muligheten for å arrangere OL på Vestlandet. Idrettsrådet på Voss hadde akkurat lagt fram denne tanken for sin ekvivalent i vest. Det var bare å se ut vinduene fra kontorene i Idrettens Hus. Herfra synes olympiske vinterleker like fjernt som det kanskje kunne synes fra Rio eller Casablanca.

Men så kom et viktig poeng; hva hvis idretten i hele Norge kan samarbeide om å ikke bare arrangere et Vinter-OL, men samtidig også være med på å definere hvordan fremtidens idrettsarrangementer bør være – i hele verden? Fra stolen i Idrettsrådet tenkte man igjen; «Herregud så dumt… det er at verdens beste vinteridrettsnasjon ikke arrangerer OL«.

Hvorfor bygge et Bob- og akeanlegg i Tromsø når Hunderfossen allerede har et svært vellykket anlegg? Hvorfor bygge en ny skøytehall når Bergen jobber med å få tak over Slåtthaug? Hvorfor ikke vise frem hele landet? Skiskyting i Lofoten? Ishockey i Oslo, Førde, Sogndal og Stavanger? Snowboard og freestyle på Voss? Utfor i Narvik?

Hva om vi jobber for at Norge utreder muligheten for bærekraftige leker der tiden frem mot OL blir et levende laboratorium for innovasjon innen transport, økt vinterturisme, ny medieteknologi, nye næringer og fokus på norsk mat, drikke og kultur?

Idrettens Olympiade er ikke en søknad, det er en idrettsbevegelse hvor hele idretten involveres for å se om vi kan arrangere OL i Norge. Veien mot et eventuelt OL er et 10-årig nasjonalt samarbeidsprosjekt innen bærekraft, hvor idrett, næring og politikere samarbeider for å FNs bærekraftsmål. En bevegelse som kjemper for rene leker og fremmer idrettens grunnprinsipper om god helse.